Silly Wonderland

This Is Spinal Tap er en "dokumentar" fra 1984 som handler om det fiktive heavy metal-bandet Spinal Tap. Filmen ble regissert av Rob Reiner og den parodierer personligheten man forventer av hardrock- og heavy metal-band og også rockedokumentarene man lagde på den tiden.
Rob Reiner og de tre hovedkarakterene blir kredittert som forfattere av filmen, basert på det faktum at mye av dialogen ble improvisert av dem selv. Flere timer med materiale ble filmet før Rob redigerte og gav ut filmen.
De tre medlemmene i Spinal Tap - David St. Hubbins, Derek Smalls og Nigel Tufnel, blir spilt av de amerikanske skuespillerne Michael McKean og Harry Shearer og den britisk-amerikanske Christopher Guest.
Andre skuespillere i filmen er Tony Hendra og June Chadwick, mens det også dukker opp cameos med Paul Shaffer, Fred Willard, Fran Drescher, Bruno Kirby, Howard Hesseman, Ed Begley Jr., Patrick Macnee, Anjelica Huston, Vicki Blue, Dana Carvey og Billy Crystal. Brinke Stevens og Linnea Quigley dukker opp i cameos som groupies.

Filmen/"dokumentaren" blir laget av Marty DiBergi (spilt av Rob Reiner). Dokumentaren dekker konsertturnèen til den fiktive britiske rockegruppen Spinal Tap som skal promotere sitt nye album Smell the Glove, og vi får også se intervjuer med medlemmene og klipp fra tidligere i karrieren deres. Vi prøver også å komme til bunns i mysteriet angåene alle trommisene dem har hatt, da de har en tendens til å dø.
Når turnèen starter tar det ikke lang tid før de stadig må avlyse konserter på grunn av dårlig billettsalg, og stemningen blir dårligere og dårligere, spesielt når det blir bråk angående albumcoveret til Smell the Glove og når Davids kjæreste Jeanine blir med på turnèen og oppfører seg som en slags Yoko Ono.

This Is Spinal Tap var bare en moderat suksess da den først kom ut. Publikum klaget over ting som at bildet ristet for mye og at de burde hatt en annen kameramann (d'oh!). Filmen ble en større suksess etter å ha blitt gitt ut på video.
Siden filmen kom ut har This Is Spinal Tap mottatt ros fra kritikere over hele verden og blir sett på som en av de beste filmene fra 1984. Roger Ebert fra Chicago Sun-Times gav filmen fire av fire stjerner og skrev "This Is Spinal Tap is one of the funniest, most intelligent, most original films of the year. The satire has a deft, wicked touch. Spinal Tap is not that much worse than, not that much different from, some successful rock bands."
I 2002 ble This Is Spinal Tap sett på som kulturelt, historisk og estetisk viktig av Library of Congress, og ble valgt for bevaring i USAs National Film Registry.
Til tross for cameos av både Billy Crystal og Patrick Macnee, klarte Spinal Tap å lure mange til å tro at bandet faktisk eksisterte.

Filmen ble også litt for virkelig for mange musikere. Robert Plant (Led Zeppelin), Dee Snider (Twisted Sister) og Ozzy Osbourne har innrømt at de også har gått seg bort backstage når de prøvde å finne scenen, sånn som i filmen.
Sangeren Tom Waits sa at han begynte å gråte når han så filmen og Eddie Van Halen har sagt at når han så filmen første gangen så lo alle de andre i rommet av ham fordi han ikke klarte å se humoren i filmen siden alt i filmen hadde skjedd med han også.
Det sies at når George Lynch fra Dokken så filmen så skal han ha sagt "That's us! How did they make a movie about us?", og Glenn Danzig skal ha hatt en lignende reaksjon når han sammenlignet Spinal Tap med sitt første band The Misfits og sa; "When I first saw Spinal Tap, I was like, 'Hey, this is my old band."..
Lars Ulrich sa på en pressekonferanse en gang at Metallica/Guns N' Roses-turnèen i 1992 var "så Spinal Tap". Kort tid etter at turnèen startet fikk vokalisten James Hetfield en tredjegradsforbrenning på armene sine etter at han stod for nærme en pyroeffekt. Tidligere på samme turnè hadde Metallica møtt Spinal Tap bak scenen på hyllestkonserten til Freddie Mercury hvor de fortalte at deres black album hadde vært en hyllest til Spinal Taps Smell the Glove.
Steven Tyler fra Aerosmith skal heller ikke ha sett humoren i filmen første gangen han så den.
Det endte med at det ble en fornærmelse for et band når de ble fortalt at de var morsommere enn Spinal Tap, for som George Lynch sa; jo mer seriøst et band prøver å være, jo mer ligner dem på Spinal Tap.

I 2008 plasserte bladet Empire This Is Spinal Tap på 48. plass på sin liste over The 500 Greatest Movies of All Time. The New York Times plasserte også filmen på sin liste over The Best 1000 Movies Ever Made.
I 1992 gav Spinal Tap ut albumet Break Like the Wind, og på grunn av dette ble det laget en oppfølger til filmen som ble laget som et TV-program. Denne het The Return of Spinal Tap og ble også gitt ut i 1992. Mesteparten av filmen består av materiale fra en ekte Spinal Tap-konsert i Royal Albert Hall.

Hva jeg selv mener om filmen: Siden jeg har vært fan av denne type musikk så lenge jeg kan huske (om man ikke tar med den lille perioden jeg hadde dilla på Rune Rudberg som baby) så har jeg fått høre diverse Spinal Tap-historier om andre band opp gjennom åra, så når jeg endelig fikk sett This Is Spinal Tap så ble det en del latter siden det er så mange band som tilfeldigvis har opplevd det samme, eller er som Spinal Tap!
Humoren er genial fordi folka ikke mener å være morsomme (dette er jo tross alt en dokumentar *kremt*), men den er heller ikke ond eller på andres bekostning. Og tro det eller ei, musikken er ikke så verst den heller.
Jeg må innrømme at jeg har glemt et par ganger selv at dette ikke er en ekte dokumentar eller et ekte band, og det sier jo litt om hvor bra skuespillerne er også?